1.premie:
Papirengler av Karen Bruset
Hun ser seg selv i speilet, og grer det lange håret mellom fingrene. Den er perfekt. Klokken i stuen er det eneste hun hører, det er på tide å gå.
”Når ble du så opptatt av utseendet da, vennen?” spør moren. Hun står i døråpningen og lener seg på den ene foten.
”Kom deg på skolen nå,” sier moren,
”Og kast søpla i søppelsjakten på vei ut,” legger moren til før hun rekker å åpne munnen. Hun titter bort på den uredde køyesengen og slår av lyset. På vei ut av rommet snubler hun nesten i en lekebrannbil.
Det er mørkt i gangen, det eneste som lyser er en adventstake. Men med litt flaks greier hun å finne søpla, og røske med seg et par nøkler på vei ut. Hun slenger døren bak seg uten å si adjø til moren. Så kaster hun fra seg søpla og stenger luken. Nøklene klirre i lommen når hun springer ned trappa. Trappa er lettere enn vanlig, og det er ingenting som tyder på at ytterdøren er laget av jern.
Den friske luften slår imot henne når hun kommer på utsiden. Det er mandag, men det kommer til å bli bra. Hun gleder seg. De skal ha musikk i første time. Moren sa at hun skulle ta med votter, men det gjorde hun ikke. Et lite smil brer seg over munnen hennes når hun kjenner det tykke jakkeforet. Av og til blir hun så irritert på moren. Hun forstår jo ingenting. Hun forstår ikke engang hvorfor hun måtte ha den. Men hun fikk den til slutt.
Hendene er klamme, hun kjenner uroen i magen. I skolegården står det en gruppe ungdommer. Noen av dem røyker, andre snakker høylytt. Hun holder stø kurs mot døren. To andre jenter kommer gående mot skolen. De har begge dunjakker. Den skjelvende hånden tar tak i dørhåndtaket, og drar mot seg. Det kribler under huden, og halsen er tørr. Det hjelper å se ned på merket på brystlomma. ”Peak,” hun smaker på navnet. Det hjelper.
Hun lukker øynene og hører at skolen er full av mennesker. I vinduene henger det papirengler som blafrer i trekken fra panelovnene. Det er mange av dem, men likevel henger noen av dem alene. Hun titter ned på brystlomma, biter seg i underleppa og smiler. Hun ser seg rundt håpefullt. Men ingen ser på henne. Hun ser på speilbildet i vinduet. Hun ser en jente med ny jakke og et nytt smil. Hun kjenner ikke igjen jenta, men hun vet hvem hun er.
En hånd tar henne forsiktig på skulderen.
”Hei,” sier stemmen som eier hånden. Hun snur seg forventningsfullt rundt og smiler. Ansiktet er kjent.
”Å, sorry,” sier stemmen, ”Jeg trodde du var en annen.” Ansiktet glir sakte ut av synet, og hun står der alene. Hun titter inn i speilbildet igjen. Dunjakka ser bra ut. Den føles trygg.
Hun går mot klasserommene, men stopper i gangen. Der er det fullt av folk. Hun betrakter langsomt en gruppe jenter som står ovenfor henne. De ser på henne. Først en, så resten. De har alle dunjakker. Hjertet hamrer, halsen er tørr som et sandpapir og det kribler under huden. Hun søker, leter etter en eller annen form for kontakt, men de snur seg mot hverandre. Resten av verden er stille, hun hører bare at de snakker mellom seg. Hun ser ikke lengre på klærne deres, men på ansiktene.
Så trekker hun seg tilbake. Hun ser for seg sengen sin. Dørene åpnes, og gangen tømmes for folk. Det kribler ikke lenger under huden. Gulvet inn til klasserommet er skittent. Hun finner seg en pult bak i rommet. Det kommer bråk fra foran. Ute snør det. De skal ha musikk i første timen. Hun liker ikke musikk.
—————————————————————-
2.premie
MANDAG skrevet av Silje Lundgren
Det er en travel mandag. Regnet øser ned og trafikken bråker som vanlig. Pappa hamrer med fingrene på rattet og tramper hardt på de velbrukte bremsene når det lyser rødt. Jeg ser ut vinduet, ser forvirret på alle bilene som kjører og folkene som går som om dette er en vanlig mandag. Det burde vært solskinn, ballonger og feiring. Det virker ikke som noen skjønner hva som har hendt i dag, hvilken fantastisk fin og uvanlig mandag dette er.
Ute på gaten ser jeg lett barnevognene i folkemengden. De skiller seg ut, mellom de som går en og en. Det er merkelig hvor godt jeg legger merke til barnevognene nå, eller kanskje ikke.
Lyset skifter brått, og pappa kveler motoren. Han banner lavt og fortsetter fremover, mens små lyder kommer fra motoren nå og da. Veien som burde være kort er milevis lang, nesten et uendelig mål som ligger langt, langt borte, flere år unna.
Det kommer til å bli annerledes, som pappa hadde sagt. Men det vet jeg. Og det gjør ikke noe. Kanskje blir rommet mitt mindre og lekene må deles oss i mellom, men det er greit så lenge jeg ikke er alene. Jeg hater å være alene, og derfor er denne mandagen verdens flotteste mandag.
Pappa tuter på bilen foran oss som somler med å svinge inn. Vi kjører sakte forbi en gravplass fylt med gravstøtter. Det må være flere tusen som står på rekke og rad oppover den våte enga, og jeg slutter og telle når jeg kommer til ni. Gravplassen forsvinner når vi svinger opp mot den store, travle bygningen. Det strømmer folk inn og ut fra inngangen, og jeg ser flere mennesker i hvite drakter.
Første gang jeg var her hadde morfar nettopp dødd, og jeg satt i det vesle venteværelset sammen med mamma og pappa og noen onkler og tanter. Morfar ble over sytti år gammel, og før han døde bygde han en trehytte i bakhagen vår. Den står der ennå. Klar for nye minner.
Gangene er lange og kjedelige. Mannen foran oss leder veien og går opp trapper og inn dører. Vi går forbi et glassvindu hvor jeg ser rosa og blå pledd side om side i små senger. Jeg slipper pappas hånd og tripper nysgjerrig nærmere. Jeg smiler. Rynkete små fjes skjærer grimaser tilbake, og noen, de fleste av dem, blunker trett med øynene. Pappa står bak meg, og legger en bred håndflate på skulderen min. Vi går videre.
Jeg ser først bare lys. Det har sluttet å regne og de blå gardinene er trukket tilbake. Pappa stiller seg straks ved sengen til mamma og kysser henne. Mamma smiler trett og strekker hånden sin mot meg.
”Kom og se,” sier hun. Og jeg ser. Et rynkete, lite fjes blunker trett opp mot meg. Jeg tenker at det ikke gjør noe at rommet mitt blir litt mindre.
—————————————————————-
3.premie
Lønnebladet – Pål Berglund 10C Ugla Skole.
Solen ga fra seg et gult og oransje lys idet den dalte ned bak fjellene i horisonten. Midt i parken, ved den lille dammen, under det store lønnetreet var det en benk. På benken satt en helt alminnelig gutt med kort, rufsete hår. I det oransje lyset så håret blondt ut, men gutten vet at håret hans har lik farge som på stammen på treet han sitter under. På den lille dammen fløyt det et lite lønneblad, helt fritt og uten en bekymring. Det hadde falt av det store treet, og hadde for lengst dødd, men den levde fortsatt i sommerkveldens røde sollys. Gutten på benken var fascinert over dette lille, oransje bladet. Det var så lite og sårbart, men likevel så sterkt og selvstendig. Vannet kunne ikke sluke bladet, for det var for lett. Vinden fikk flere døde blader som lå på bakken til å danse rundt gutten på benken, og han smilte litt. Panneluggen hans var så lang at den nesten dekker for øynene hans helt, og når han smilte er det mer et snerr. Han visste selv at han ikke hadde et pent smil, men mente ingenting vondt selv om han nesten så ut som et villdyr i sitt moment.
”Jeg skal passe på deg… denne gangen…” hvisket han idet sollyset gikk ifra å være oransje til å bli rødt som blod i snø. Han vendte blikket mot den trette solen og ønsket et ønske for lønnebladet.
”Jeg ønsker for deg at du en dag vil være min venn igjen,” sa han stille og den slanke hånden hans trakk et lommeur ut av brystlommen. Klokken var kvart over åtte. Et kvarter ut i tussmørkets time. Den magiske timen, da menneskenes og åndenes verden er linket sammen med det vi kaller håp.
Lønnetreets skygge ble bare lengre og lengre, og på en måte gjorde dette gutten litt trist. Trist i det rød-oransje lyset fra en blødende sol. Trist mens lange skygger slukte mer og mer av det som en gang hadde vært en rose blant ugress. Lønnebladet hans.
Gutten hoppet lett av benken og gikk helt ned til vannkanten. Det vesle lønnebladet fløyt fortsatt like rolig, imens det ble vugget inn i en hvileløs søvn av bølger som kom fra en rolig vind. Vinden ble sterkere, og en krusning vugget det lille lønnebladet raskt fram og tilbake på vandoverflaten. Han så på det, lenge uten å si noe. Han bare følte hvordan den tunge følelsen vokste inni ham. Kjente frysningene som krøp ned ryggraden hans som edderkopper over et spindelvev.
”Til vi sees igjen, adjø.” Det er som om hele verden hvisker ’’god natt’’ og ’’sov godt’’, idet lønnebladet synker ned i dammen, og hviler på bunden.
